Han er en misjonær. Det er kanskje ikke så rart siden han kommer fra selve bibelbeltet. Men for min gode kollega er det først og fremst tomater som er hovedbudskapet.

 

- Ikkje glem tomatene, då!

Omtrent sånn høres det ut når min dyktige kollega Odd Vegar Kandal slenger en bemerkning opp i de kulinariske diskusjonene. Og de har vi en del av på jobben.

Han er en av landets mest ihuga forkynnere av det gode tomatbudskapet. Tomater er verdens beste frukt. Ja, den er en frukt. Som kan brukes til alt. Omtrent. Ifølge Odd Vegar.

- Tomater er snadder!

Tomat-evangelisten kommer, nær sagt selvfølgelig, fra Finnøy i Rogaland. Der har de 120 mål med drivhus. Og inne i drivhusene har de tomater. Finnøyfolket høster fire millioner tonn tomater i året. De har egen tomatfestival, og de produserer sågar eget tomatsyltetøy. Ikke rart Odd Vegar har tomater i blikket og egenprodusert tomatsaus i munnvikene.

For noen uker siden sendte han meg en oppskrift på en squashlasagne med en skikkelig feit og fyldig tomatsaus. Etter å ha fiksa litt på den, deler jeg den med dere. Den er virkelig verd innsatsen. Hele poenget er å koke ned tomatene skikkelig. Det tar litt tid, men du får fram en aldeles herlig, konsentrert smak. Kombinert med grillsmaken fra squashen blir dette en superduo.

 

Du trenger:

Til pestoen: 1 stor plante basilikum, 100 gram god parmesan, 5-6 store fedd hvitløk, litt bladpersille eller ruccola, 1-2 dl nøytral olje, 100 gram pinjekjerner, flaksalt, litt sukker.

Til tomatgrøten:  4-5 bokser grovhakkede tomater, 1 rød chili, flaksalt, sukker

 

I tillegg trenger du 2-3 store squash og en neve parmesan til gratinering.

 

Slik gjør du det:

Hiv tomater og finhakket chili i ei vid gryte og start reduseringen. Dette skal kokes ned til en ganske tjukk grøt, prosessen kan fort ta 40-50 minutter. Kok opp og la det småputre på svak varme til du har oppnådd ønsket konsistens. Smak til med salt og sukker.

Mens tomatene koker gjør du dette: Del squashen på langs i ½ cm tykke, avlange skiver, pensle med olje, strø med flaksalt, legg på bakepapir og kjør dem under grillen i ovnen til de er passe gyllenbrune, uten å være svidd.

Til slutt lager du pestoen, som skal være tjukk og sterk. Kjør basilikum og ruccola på mikseren sammen med hvitløk og halvparten av olja. Deretter inn med parmesan og pinjekjerner, spe med resten av olja, litt om gangen, mens du kjører mikseren. Stopp når pestoen er passe grøtete. Smak til med salt og pepper.

Så legger du lagvis på porsjonstallerkener som er ovnsfaste: Halve squash-skiver, tomatgrøt og pesto. Gjenta til du synes det er passe høyt. Avslutt med et lag tomatgrøt og dryss parmesan på  toppen. Kjør under grillen til osten er gyllenbrun.

Server gjerne med fersk focaccia eller olivenbrød. Mama mia, dette må du ikke komme fra Finnøy for å like.

Den er så enkel at det nesten er ufattelig, men det er en kunst å lage den perfekt. For meg er ratatouille smaken av Sør-Frankrike.

For noen år siden tilhørte jeg en liten, eksklusiv gruppe som fartet rundt i Provence en gyllen vår og smakte på alt som kom i vår vei. Vi var der offisielt for å forbedre våre kunnskaper om fransk språk og kultur. Og det gjorde vi kanskje. Men vi hadde det først og fremst gøy der vi fartet rundt i bil og spiste oss gjennom den ene menyen etter den tredje. Det var lunsjer og middager som på alle måter bidro til at matchvekta aldri gikk nedover. Vi fant sjeldne, bortgjemte restauranter og vi spiste på steder med Michelin-stjerner og ditto priser. Men det var til ett sted, i ei trang bakgate i Antibes, vi stadig vendte tilbake. Litt fordi vi bodde i nærheten, men mest fordi det ble servert fransk tradisjonsmat her – i ultraklassen. Lokalet var stappa av folk, hver bidige kveld, og det tok sin tid å få servert. Men da maten kom, du verden.

Kokken var en brande, med armmuskler som en fribryter og mage  á la Obelix. Denne galleren svettet et par vårbekker hver kveld der han i et bankende kjør henta ut lekkerbiskener fra det åpne ildstedet.

Fransk tradisjonsmat er ikke utviklet for vegetarianere. Men det finnes et par unntak. Ratatouille er ett av dem. Og for meg vil denne klassikeren alltid være smaken av Provence. Ratatouillen til kokke-branden var av det himmelske slaget. Og jeg har siden prøvd å kopiere ham. Etter hvert har jeg  begynt å nærme meg, selv om jeg neppe kommer til å nå helt hans standard.

Her får du resultatet jeg har kommet til så langt.

Du trenger: To middels store auberginere, én rød paprika, én stor squash, 2 medium gule løk, 3-4 bokser grovhakkede tomater, 4 godt modne plommetomater, hvitløk, masse olivenolje, flaksalt, litt sukker, en dæsj ketchup og frisk timian om ønskelig.

Slik gjør du det: Flå plommetomatene og sett til side. Kapp opp grønnsakene. Jeg liker dem grovskåret – slik de fleste franskmenn foretrekker. Løken i halvmåner, det andre i terninger. Hell godt med olivenolje i ei gryte og stek aubergineren først slik at den blir mør og gyllen, etterfyll gjerne med olivenolje om nødvendig. Så inn med de andre grønnsakene. Disse skal stekes til de er al dente – altså ikke for mye. Så inn med de hermetiske tomatene, kok opp og smak til med flaksalt, sukker og litt ketchup. Finhakk hvitløk etter eget ønske. Rett før servering tilsetter du hvitløken, finhakkede, friske plommetomater og frisk timian.

Serveres med ris eller pasta, som kald lunsjrett, gjerne med grillede asparges. En liten neve parmesan er heller ikke å forakte. Allez!

Gamle hustellærerinner bør man hedre. Gjerne ved  å la oppskriftene deres vandre videre.

Denne gangen går oppmerksomheten til Edith Takle, lærer på skolekjøkkenet og husmor ved Tyrifjord Høyere Skole gjennom et langt og trofast liv. Hjemme hos oss har hennes kunnskaper og mattradisjoner reddet mang en middag. Og vi har to tettskrevne spiralhefter med vegetariske oppskrifter stående i kjøkkenskapet. Stadig i bruk. Edith Takle var myndig tilstede, men med glimt i øyet, og en tilsynelatende uslitelig evne til å oppdra nye generasjoner, både i matveien og i mer himmelvendte retninger.

Denne gangen byr jeg på en kinesisk langpanne fra Takle, senere videreutviklet en liten smule – uten å fornærme opphavskvinnen. Den egner seg faktisk som et godt alternativ rundt jul, når mye annet er tungt og langsomt fordøyelig.

Husk at vegebiter, vegefarse eller gluten kan være et godt alternativ til kjøtt. Du finner dem i frysedisken i de fleste helsekostbutikker. Men det gjelder å bruke denne ingrediensen med fatning og forstand. Her synes jeg den gjør seg veldig godt. Kinesisk er ofte blanding av søtt og surt. I denne oppskriften står epler for det syrlige, rosiner og litt sukker for det søte. Chili, koriander, spisskummen og ingefær tar oss østover. Sannelig smaker det ikke litt julete også.

Du trenger: 250 gram hakkede vegebiter, 1 stor rød løk skåret i halvmåner, to skrellede epler i biter, 1 grovhakket paprika, 50 gram bløtlagte rosiner, 100 gram hakkede mandler, 1-2 ss finhakket frisk ingefær, spisskummen, koriander, litt chili, olje, salt og sukker.

Slik gjør du det:  Steik vegebitene i olje på middels varme sammen med ingefær, salt og litt sukker. Bland inn løk, paprika, rosiner og halvparten av mandlene og la det surre til det er mykt. Til slutt blander du inn eplebitene. Smak til med krydder, salt og sukker

Legg det hele i en romslig smurt ildfast form eller langpanne, strø resten av mandlene på toppen. Stek på 175 grader i 20-25 minutter, slik at det hele får en sprø konsistens. Serveres med ris, karrisaus og salat.

Skal du absolutt høre på julemuikk i dagene framover, anbefaler jeg Gunnar Halle og Espens Eriksens «Meditations On Christmas» (Grappa).

Pat Metheny og Brad Mehldau er jazzhimmelens nye drømmeduo.

I 2005 ga gitarist Pat Metheny og pianist Brad Mehldau  ut sin første duoplate – til akklamasjoner og fabelaktige listeplasseringer. Plateselskapet Nonesuch utnyttet dreiemomentet, året etter kom andre runde av opptakene som ble gjort i desember 2005.

Det koker. Dette blir altså et slags “Volum 2″, men med klare merverdier. Disse består først og fremst i at bassist Larry Grenadier og trommis Jeff Ballard, Mehldaus faste trio-partnere, slipper til på hele sju spor, mot to forrige gang.

Og når sant skal sies, så svinger det ytterligere av gjengen i andre runde. Fire av kuttene er ganske nedstrippede duetter signert hovedpersonene. Men det er når hele kvartetten tråkker til, at det blir skikkelig liv i leiren. Et eksempel er den langsomme oppbyggingen av Methenys åtte minutter lange “Towards the light”, som ender i et salig rockekok hvor Metheny selvfølgelig ikke klarer å holde fingrene unna gitarsynthen. Og skal man innvende noe, så er det akkurat her. De som har fulgt Metheny noen år, vet at han har en hang til dulle litt for mye med 42-strengeren og den nevnte synthen, slik at det blir for mange sideveis bevegelser og lite som skaper fremdrift.

Gravitasjon. I hovedsak er dette for småting å regne. Duoen og kvartetten har laget en nydelig og luftig plate hvor det veksles mellom strøkent kammerspill og tette improvisasjoner med fingerferdigheter i ultraklassen. Denne platen bærer, som forrige, et umiskjennelig preg av tilgjengelighet. Dog uten at mothaker og tenksomhet forsvinner. Den tette dialogen, og naturlige lydhørheten hos hovedpersonene, finner du bare hos folk som stoler fullt på seg selv og egne ferdigheter samtidig som de stadig er åpne for nye innspill.

Brad Mehldau er en av disse pianistene som har en vidunderlig klar formuleringsevne. Anslaget er både tøft og lekkert og du aner en voldsom vilje bak. I Mehldau har Metheny åpenbart funnet en pianopartner som gir ham tøffere motstand en Lyle Mays i Pat Metheny Group. Det høres definitivt ut som Metheny har vokst på det, til tross for at pianisten er 16 år yngre.
Men når du har svevd ute i stjernehimmelen en stund, kan det være nyttig at det dukker opp nye planeter som trekker deg mot seg, og ikke bare omvendt.

Pat Metheny og Brad Mehldau:

“Quartet” (Nonesuch / Warner)

Er du opptatt av mat? Her finner du oppskriften som passer til denne musikken

Gode kolleger skal man løfte fram. Særlig de som deler oppskrifter. Og som har med parmesan hjem fra ferie.

Det duftet uvanlig godt i lunsjrommet.

Hvem? Hva? Hvor?

Der var han. Idar. Som hadde med seg hjemmelaget lunsj. Det lyste gult og godt lang vei.

- Han er litt sånn som deg, veit du, kommenterte en annen kollega godlynt.

Litt sånn som meg, betyr at Idar har en hang til grønnsaker framfor kjøtt. Denne dagen hadde han snekret sammen en slags indisk-italiensk crossover. På bordet dampet det fra en safrangul saus med masse chili, blomkål og brokkoli, servert sammen med pasta.

- Forklar!

- Hele greia er å gjøre det langsomt, sa Idar.

- Slow food?

- Noe sånt.

Dagen etter hadde jeg bursdag, og siden jeg konstant er på jakt etter nye kulinariske løsninger, ringte jeg Idar og fikk en repetisjon. Og så ble det bursdagsmat. Som ikke stod tilbake for andre ting jeg har spist på åremålsdager. Greia er altså å gjøre det langsomt. Følg med nå.

Du trenger:  1 liten blomkål, 1 liten brokkoli, 1 liten rødløk, en stor, rød chili, 4 fedd hvitløk,  1,5 dl matfløte, 2 ss crcme fraiche, parmesan, salt, pepper, saften fra 1 lime,  olivenolje, masala-krydder, safran/gurkemeie og litt koriander.

Slik gjør du det: Først finhakker du rødløk, hvitløk og chili, blander det godt sammen i en skål sammen med litt flaksalt og pepper. Deretter heller du limesaft og olivenolje over. Rør sammen og la det stå og trekke mens du arbeider med det andre. Del blomkålen og brokkolien i buketter og skjær dem i skiver som er 1/2 cm tjukke. Først hiver du blomkålen i steikepanna sammen med rikelige mengder olivenolje, på SVAK varme. La det så og småsurre, LANGSOMT, på begge sider, til blomkålen er passe al dente. Sett til side og gjenta prosessen med brokkolien. Nå blander du alt i steikepanna, blomkål, brokkoli, rødløk, hvitløk og chili, hiver inn matfløte,  kok opp og jevn sausen med creme fraiche, Obs, obs, dette må gjøres kjapt slik at ikke grønnsakene blir slappe og daue. Smak til med krydder etter forgodtbefinnende. Server det med valg fripasta, topp med nyrevet parmesan. Dette holder til 2-3 personer.

Til slutt skal det bemerkes én ting til: Da Idar kom hjem fra Italia nylig, hadde han med 1 kg grom parmesan til meg. Vi snakker om kollega.

Forøvrig nevner jeg at jeg har lyttet til Metheny / Meldau Quartet (NoneSuch 7559 79994) mens jeg har skrevet dette. Passer bra til denne comboen. Her kan du lese anmeldelsen  min av plata.

Dager og fritid går med til én ting: Finpuss på den nye boka.

Det er litt mer krevende å skrive bok når man ikke har permisjon, men går i tung turnus i NRK. Manus på den nye boka mi er levert for lengst. Nå handler det om å finsnekre litt på “Skyggeland”, som altså er tittelen på romanen som kommer til våren. Redaktøren har lest og ment, og det er i all hovedsak veldig positivt. Men det skal altså justeres, strykes – og legges til, faktisk.

Enn så lenge har  forlaget forsøkt å selge boka inn til bokhandlerne slik at den får hylleplass til våren. Jeg kan love dere at det er en krevende greie. Bokbransjen står ikke noe tilbake for matkjedene hva gjelder trange dører og høye terskler. Men det er lov å håpe. For de av dere som lurer på hva boka  handler om, har jeg lagt ut følgende bokrådstekst, som det heter i forlagsbransjen. Det er den bokhandlerne får. Så får dere se om den gjør dere litt klokere.

Omtrent slik:

“Høsten 2004 omkommer den anerkjente finansmannen Kjartan Skaar da han forsøker å klatre den hvite stripa i Andersnatten – mutters alene. Supermeglerens fall er ingen klatreulykke. Han er en grå eminense, en mann som vet alt om alle i finansmiljøet.

Gravejournalisten Magdalena Mellomstrand har lenge forsøkt å kartlegge Skaar og kretsen av grådige pengeflyttere rundt ham. Mellomstrand ringer sin tidligere partner som har store, personlige problemer og har gått under jorden i India. Dødsfallet blir startskuddet til en klappjakt på de største innsideforbryterne i norsk historie. Fortellingen strekker seg tilbake til tidlig på 90-tallet. Den går via bloddiamanter i Afrika til skjulte konti på Gibraltar og skruppelløse mellommenn i London. Norge har mistet dyden, penger betyr makt … og noen som gjør hva som helst for å beholde den.”

Bare for å ha nevnt det: Bokas undertittel er “En roman fra pengenes tid”.

Høstens drømmepike heter Victoria. I marinade.

Jeg kan ennå huske følelsen fra barndommens plommeslang. Du verden så sitrende godt den forbudne frukten smakte. I dag kan jeg til en viss grad forstå fortvilelsen hos hageeierne på Åskollen i Drammen som i mørke høstkvelder fikk besøk av en guttegjeng fra Berja.

Nå for tiden henter jeg plommene på torget eller i butikken. Og du verden, så mye moro man kan ha, fortsatt. Hvis de ikke skal spises naturelle, er noe av trikset med plommer… nettopp, marinade. Sjøl har jeg vispet sammen en blanding som funker bra hvis du har lyst til å lage pai med Victoriaplommer. Ja, jeg foretrekker henne, hun holder fortsatt koken og får det stadig til å prikke litt ekstra i nakken.

Du trenger:1 kg victoriaplommer, saften av 1 sitron, 2 ss finhakket mynte, 1 ss finhakket sitronskall, 3 ss brunt sukker, 1/2 ts kanel, 1 knivsodd chilipulver, 1 dl hvitvin, 1 ss maizena, 125 gr hvetemel. 125 gr smør, 125 gr mandler, 125 gr sukker, ca. tre plater butterdeig.

Slik gjør du det:Dekk en 25 cm paiform med butterdeig (finnes i frysedisken). Rens plommene, fjern stein og skjær i tynne båter og legg i en bolle. Rør sammen sitronsaft, hvitvin, brunsukker, krydder og sitronskall og hell over plommene. Bland godt sammen og la stå i kjøleskap et par timer. I mellomtiden lager du lokket. Kjør mel, mandler og sukker i hurtigmikser. Bruk deretter fingrene og kna blandingen sammen med smøret. Rør maizena inn i plommeblandingen og hell alt over i paiforma. Bruk fingrene og smuldre lokket på toppen. Steikes på 200 grader i en halvtime.

Server med is eller vaniljesaus. Eller begge deler. Love you, Vicky!

Som halvt sunnmøring var jeg selvsagt innom Ålesund som barn. Så ble det stopp. Inntil i høst.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer om mine barndoms somre blant lavtrykk og lukt fra sildoljefabrikken. Men for noen uker siden var jeg tilbake på Sunnmøre, nærmere bestemt i Ålesund. Som definitivt har krav på et besøk.

Historien om bybrannen tør være kjent. Det er særlig denne, eller konsekvensene av denne, som gjør at hovedstaden i Møre-og Romsdal drar turister i ganske store mengder.

Bybrannen i Ålesund fant sted natt til lørdag 23. januar 1904. Brannen brøt ut ca. klokken 2 om natten og det blåste storm fra vest.  Brannen spredte seg raskt til hele byen og mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Over 10 000 ble hjemløse.

Etterpå ble bykjernen gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming.  Jeg er ikke over gjennomsnittet interessert i arkitektur. Men etter et besøk i Napier på New Zealand i 2009, fikk jeg litt mer forståelse for sammenhengen mellom arkiktektur og historiske hendelser.  I  Napier ble byggeskikken Art Deco etter jordskjelvet i 1931. I Ålesund brant det litt tidligere, og da ble det altså jugendstil. Som gjør at byen er minst én reise verd. Det er i grunnen bare å rusle. Og se. Detaljene er faktisk overveldende.

Etter helga i Ålesund hadde jeg ganske mange fasader festa på minnebrikken. Her er et lite utvalg av disse, pluss tilfeldige passerende mer eller mindre lokale personligheter.

Bryllupsmat til 120 kan være en utfordring. Det gjelder blant annet å finne en forrett som sitter.

- Kanskje denne fungerer?

Vi satt i skyggen av de digre trærne på borgen i Haut de Cagnes og spiste en sen lunsj. Noen uker fram i tid lå det et bryllup hvor jeg hadde ansvaret for maten til 120. Og forretten var ikke spikra…

Min elskede stirra spørrende og lett misunnelig på salatkomposisjonen som lå foran meg. Den var toppet med en snedig, terteaktig sak bestående av tomat, aubergin og mozzarella lagt i lag.

Der og da bestemte jeg meg for å stjele, forbedre og utvikle. Dette var nemlig det jeg trengte for å komme helskinna i mål. Denne retten kunne definitivt legges opp på forhånd, plasseres på bordet og holde seg vakker fram til bryllupsgjestene grep bestikket. Kombinert med grillet asparges, salsa verde og grillet paprika, ble dette et ganske godt treff. Sist helg giftet min staute nevø Filip seg med prinsesse Sarah. Og forretten stod klar da de entret festlokalet. Etter reaksjonene å dømme funket dette bra, både for brudepar og øvrige gjester. Og den er ikke fryktelig vanskelig. Du trenger jo ikke lage til 120. Denne oppskriften rekker til 10.

Du trenger: 3 store auberginer, 4-5 solide plommetomater, tre pakker buffalomozzarella, to håndfuller finhakket basilikum, flaksalt, olje, bakepapir og ei brødform.

Slik gjør du det: Kle brødforma med bakepapir. Del auberginen på langs i 0,5 cm tykke skiver, pensle dem med olje, legg på bakepapir på stekeplata og strø på litt flaksalt. Kjør skivene under grillen til de er gylne. Skjær tomat og mozza i tynne skiver. Når auberginen er kald, legger du lagvis aubergin, mozzarella, tomat og et dryss med frisk basilikum. Gjenta prosessen og avslutt med et lag aubergin på toppen. Sett det hele under press i kjøleskapet over natta (jeg legger bakepapir på toppen av retten, setter ei ny brødform oppå og legger en stor juicekartong inni den øverste forma.) Når retten har hvilt over natten, heller du av overskytende væske, løfter ut herligheten og skjærer i pene stykker. Stek gjerne et lite flak parmesan og bruk som pynt på toppen.

Og som sagt, salsa verde må til, uansett om du skal gifte deg eller ikke. Kanskje det er dette som skal til for å leve lykkelig alle sine dager

Etter å ha spist et lekkert fransk måltid tok jeg en tur i bakgården. Der traff jeg kokken.

Mye kan sies om det franske kjøkkenet, men det er ikke spesielt ekspansivt i vegetarisk retning. Og når du legger turen langs kyststripa i Languedoc-Roussillon,  går det mest i sjømat. Det er moules i alle varianter, på alle gatehjørner og i hver bidige strandrestaurant. Men noen ganger treffer man planken. For eksempel i landsbyen Nézignan-l’Evêque. Her driver to sveitsere det sjarmerende  Hostellerie de Saint-Alban, med en restaurant som har fått god omtale i Guide Michelin – dog uten noen stjerner. Og gutta har vegetarisk på menyen. For eksempel en Mille Feuille. Som egentlig betyr «tusen blader» og er et flortynt bakverk, slik som brukes for eksempel i napoleonskaker, på hver side av kremen. Men det kan altså lages vegetarisk mille feuille som hovedrett, tynne flak av grønnsaker lagt lag på lag.

Jeg syntes varianten vi fikk var såpass god, at jeg så meg om etter kokken. Det var en av disse fløyelsmyke julikveldene hvor solvarmen sitter i murveggene til langt på natt og hvor sikalene gnisser fram en magisk stemning. Så jeg ruslet litt rundt, havnet etter hvert i bakgården og fikk øye på noe hvitt. Det var kjøkkensjefen. Som behandlet mitt litt rustne fransk på utsøkt høflig vis og ga meg noen tips med på veien. Siden har jeg fornorsket oppskriften og snekret sammen en luftig potetmos som er perfekt inntil. Det tar litt tid, men er vel verd innsatsen.

Du trenger: 500 gram renset og grovhakket spinat, 1 stor gul løk i tynne skiver, 3 knuste fedd hvitløk, saften av 1/2 lime, olivenolje. To store skrellede søtpoteter, fire store skrellede gulrøtter, 400 gram kantarell, 50 gram revet parmesan. Til potetmos: 6-8 store, skrellede poteter, 1/2 finhakket rødløk, en bunt gressløk, 1 ss smør, 1 ss creme fraiche, litt melk. Salt og pepper.

Slik gjør du det: Surr løk og hvitløk i gryte til det er gyllent, tilsett spinat og la det koke ned sammen med limesaften, la det småkoke til all væske er fordampet, smak til med salt og pepper. Sett til side. Rens soppen, hakk den lett og stek den til gyllen og sprø, sett  til side. Skjær søtpotet og gulrot i tynne skiver på langs, deretter steker du dem lett på pannen og salter dem. Legg så lagvis i ei smurt brødform; søtpotetskiver, sopp, gulrotskiver, spinatblanding . Gjenta prosessen så lenge du har ingredisenser. Strø parmesan på toppen og stek i ovn på 175 grader i 15 minutter.

Til slutt lager du potetmosen: Skjær potetene i terninger, dekk dem med vann og kok til de er møre. Hell av vannet, men behold litt. Mos potetene med et stampejern, tilsett finhakket rødløk, spe med litt potetvann, melk og creme fraiche til du får en passe tykkelse, og kjør med stavmikser til du har fått mosen så slett du ønsker. Rør inn finklippet gressløk før servering.

Skjær mille feuille’n i passe stykker i forma, vipp over på tallerken og server med hollandaisesaus, salat og potetmosen.

Mais oui, c’est parfait.